BøkerPosted by Annie Krog 12 Nov, 2008 12:52:39... jeg har innrømmet for meg selv at jeg er hektet på livene deres og filosofien, ikke først og fremst måten noen av dem skriver på (selv om jeg syntes Sartres Huit clos var morsom). Denne gangen har jeg lånt en bok som bare heter Beauvoir and Sartre, skrevet av Fullbrook og Fullbrook. Den passer ikke så godt i kjedelige og provoserende forelesninger; formatet er for stort og stivt, selv om selve boken er tynn. Men, ja, et nydelig sitat først i boken:
Vous faites un film d'entretiens, comme Sartre, vous publiez vos "Ecrits", comme Sartre... Vous n'en avez pas un peu assez d'être tout le temps comparée à lui?
Simone de Beauvoir: Etant donné la misogynie bien connue des gens, et en particulier des Francais, il est vrai qu'on ma toujours considérée avant tout comme la compagne de Sartre. Alors qu'il n'est jamais venue à l'idée de personne de considérer Sartre comme le compagnon de Simone de Beauvoir.
(Jeg parafraserer: Journalisten nevner prosjekter Beauvoir har gjort, som ligner på prosjekter Sartre har gjort, og spør: Er De ikke litt lei av å bestandig bli sammenlignet med ham? Beauvoir svarer at det er sant, man har bestandig først og fremst regnet henne som Sartres kompanjong. Ingen har noen sinne kommet på å regne Sartre som Simone de Beauvoirs kompanjong.)
God, likestilt dag til hele verden!
BøkerPosted by Annie Krog 07 Nov, 2008 13:31:34Noen ganger har man så fantastisk kjedelige og/eller provoserende obligatoriske forelesniger at den eneste måten å overleve på, er å lese noe annet samtidig som man later som man tar notater. Jeg vet ikke om jeg helt greier å late som, jeg tror læreren har skjøntat hun får meg til å få lyst til å rive av meg året mens det kommer røyk ut av ørene mine. Vel. Man bør ikke la seg provosere av mennesker man bare trenger å forholde seg til i ett lite semester, og deretter aldri behøver å møte igjen. Det som har reddet meg i det siste, er Ark pockets serie til 69 kroner med Simone de Beauvoirs selvbiografiske bøker. (Finnes det ikke noe norskt ord for pocket? Paperback?? Papirrygg? Mykbok! Det tror jeg at jeg har hørt en gang... men.., hm?) Dette er simpelthen eksellente skriverier til studentpriser, og jeg innrømmer at jeg valgte En veloppdragen ung pikes erindringer til fordel for en flaske vin. (Bøkenes fysiske omfang er også adekvat i forhold til universitetspulters fremspring og et knes vinkel under pulten når dette kneet er lagt hensiktsmessig over det andre, slik at den aggresjonshemmende lesningen også blir relativt diskret.)
BrevPosted by Annie Krog 08 Oct, 2008 02:44:26
... men man ser jo ingenting! Hvorfor går det ikke an å forstørre?!
BøkerPosted by Annie Krog 12 Sep, 2008 08:32:03
Etter en turbulent sommer i Vesterålen, er jeg på plass i Oslo og på Blindern igjen. Frankrike virker langt borte. Heldigvis liker jeg Norge også, men... men, vel. Sommeren ble helt utrolig med sommerjobb som resepsjonist som utviklet seg til å bli sommerjobb som kokk. Der fikk jeg et brannsår som fikk infeksjon og alt ble så vanskelig at jeg bare måtte sitte inne i den teite kjellerleiligheten uten kjøleskap eller en eneste liten bok. Mannen min og jeg gikk fra hverandre, jeg hadde ingen venner der jeg var og spilte Civ 4 dag etter dag mens jeg syntes veldig synd på meg selv. For et par dager siden ble det sykehus her i Oslo med foten, som nå ser ut til å ordne seg igjen. Jeg hadde kjøpt en bok på forhånd, en kjempedyr helt ny bok, fordi jeg visste det ville ta lang tid og fordi jeg fremdeles syntes synd på meg selv. Jeg hadde hørt om den på forhånd, og skjønt den ville være bra: Åsa Lindebergs "Meg eier ingen".
Det finnes ørten anmeldelser av boken, og den mangler generelt sett ikke omtale. Men, altså, den var så vakker at jeg måtte tørke noen tårer i sykehuskorridorene. Da jeg ble kalt inn hit og dit gjorde det meg tom og utålmodig å måtte slutte og lese. Den er interresant både på grunn av fenomenene den beskriver og ganske enkeltfordi det er en rørende, velskrevet bok. Den norske oversettelsen har imidlertid flere skrivefeil. Det er bare teit å ha så dårlig tid at man ikke rekker å sette inn nok dobbeltkonsonanter.
Fine boken kostet en studentformue og holdt bare én dag, og er et av kjøpene man vet man ikke vil angre på. Og snart kommer fårikålen!
ByerPosted by Annie Krog 04 Jul, 2008 10:05:12Noen ganger reiser man fra Frankrike til Norge på tre dager. Man overnatter i fransktalende Belgia og oppdager at folk råkjører og ikke har blåskjell i juni. Man overnatter i Nord-Tyskland og oppdager at halvparten av menneskene der har danske navn. Man kommer tilbake til en leilighet i Oslo og kjenner igjen tingene, vet at de er arvet fra ens oldemor eller gitt i gave med en joik fra en supersame, men man føler at ens hjem er et annet sted, i et lite rom med vakker utsikt over en fransk middelstor by, ikke... plastvegger. Søppelsortering. Grafitti som virker merkelig ren.
Noen ganger blir man i Oslo noen få dager, så reiser man nordover huksens-fluksens fordi man må tjene penger etter for mye østers champagne i Frankrike. Siste etappen av reisen går langs fjorder og løvtrær og været er grått, men det blir aldri mørkt om natten, og man er for utkjørt til å gråte og uansett ville man ikke visst om man ville grått fordi man var glad eller trist. Man kommer frem til en by der man har malt mange av husene blå og skrevet fine ting på dem. ”Vann meg vakker”, står det ved en hage. Man har fått låne en leilighet fra noen som er på ferie og man kommer rett inn i et fiks ferdig hjem og man tenker at man invaderer noens privatliv og så tenker man at det er kanskje like greit.
Man har blitt ansatt som resepsjonist på et hotell med restaurant, men stedet viser seg å være i hardt vær økonomisk og den eneste kokken skal ha fri i dag, fredag, for første gang siden Metusalem bare var en celle i sin fars arvestoff. Derfor blir man ikke satt ordentlig inn i resepsjonsoppgavene sine, men spurt om man kunne tenke seg å jobbe på kjøkkenet siden det står på ens CV at en liker å lage mat – som hobby. Derfor skal man jobbe som kokk fra klokken 1500 i dag. Hotellet er stille, men noen ganger kommer det store grupper. I dag kommer det en gruppe med 43 tsjekkere.
Noen ganger skjer ting så raskt at en ikke får tid til å snu seg. Noen ganger er det helt greit. Noen ganger avslutter man sin andre dag på jobb klokken ett om natten, midnattssolen stirrer en i hvitøyet og kokken spør en om en nå føler seg kapabel til å lage de fleste rettene i morgen. Man tar et trekk av sin mentolsigarett og kakker den i askebegeret til kokkens hvite, gamle Mercedes og smiler, for man er ennå ung og man har kule solbriller. Man sier ”nei, men jeg har lyst til å prøve”. Kokken smiler også, med Rød 3-rullingsen i venstre munnvik. Så hopper Mercedesen ut på grusveien, og når solen aldri går ned finnes det ingen solnedgang å kjøre inn i.
BrevPosted by Annie Krog 06 Jun, 2008 20:46:39Jeg står ved vinduet og sminker meg. Vasken og speilet er heldigvis plassert slik at jeg har godt sminkelys. Jeg tenker at naboen i den smekre toppleiligheten over gaten må tro jeg ikke gjør annet enn å sminke meg, for han ser meg ikke når jeg sitter ved datamaskinen og han tror sikkert jeg er en sånn sminkedukke og det får meg til å smile for jeg liker at folk tar meg for en bimbo for jeg ser på meg selv som en nerd og jeg klarer fint å la være å se på ham selv om jeg vet han står i vinduet sitt og ser på meg. Jeg har aldri sett lenge nok på ham til å vite mer enn at han er i ekstremt god form til å være femti-seksti, jeg er ganske sikker på at han bor alene selv om han har en dame der av og til og noen ganger henger han skjorter i vinduet. Til tørk? Ettermiddagssolen har et varmt lys og radioen spiller Smooth operator og jeg innser at jeg er i Frankrike og det er varmt og det er første gang i år jeg bruker den lange sommerkjolen jeg kjøpte i Aberdeen for jeg er så kald av meg og jeg smører grønt rundt øynene og tenker at jeg hadde den siste eksamenen min i går, ingen flere eksamener her, ingen flere forelesninger her, mange oppgaver igjen å gjøre og bare noen få uker igjen her, i dette rommet, med mannen på andre siden av gaten, med dusjkabinett i rommet men ikke eget do, vaske kopper i liten håndvask, og Smooth operator er nettopp smooth og lyset, musikken og landet får meg til å ville høre på Stefan Sundström, min nyeste favoritt av ham er Sabina går iväg längs Malecon og jeg går fra vinduet, slår av radioen, setter meg ved datamaskinen, spiller Sundström og skriver blogg mens de siste solstrålene kjærtegner gardinkantene.
Stefan Sundström. Foto stjålet fra hjemmesiden hans. Fotograf er Nina Rambst.
BrevPosted by Annie Krog 02 Jun, 2008 11:25:23Om to timer begynner Diderot-eksamen. Om et par uker skal jeg tilbake til Norge. Ingen av delene er hyggelige. Været er grått, det skal snart begynne å regne, en venninne gav meg blomster i helgen og knoppene henger allerede med hodet.
BrevPosted by Annie Krog 21 May, 2008 19:31:16Jeg leser Magasinet som handler om klaging mens jeg drikker et glass hvitvin. Jeg gav opp å jobbe med innleveringen om Ibsen og Strindberg, selv om den snart skal leveres. Da jeg endelig hadde skjønt sitatet oppgaven skal skrives ut fra, oppdaget jeg at læreren har sitert feil kilde. Det satte meg så ut at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med det. Dessuten er det varmt. Radioen har stått på så lenge at jeg ikke hører den. Jeg har skulket forelesning for å skrive, men får ikke trykket ut av meg noe fornuftig. Det eneste som har skjedd på facebook på mange timer, er at en venninne har kommentert videoen jeg har lagt ut med Norges bidrag til Grand prix. Den eneste logiske løsningen ble Rufus Wainright, Magasinet spesielt tilsendt fra Norge, rester av hjemmelagd taboulé og halvsur hvitvin som allerede har vært åpnet en stund.
Det merkelige her er at jeg ikke har vært misfornøyd en eneste gang i dag. Jo, forresten, kanskje da jeg bestemte meg for å skulke. Og da jeg ikke klarte å bestemme meg for hva jeg skulle ha på meg fordi jeg har spist for mange croissanter i forhold til klesutvalget mitt. Jeg har skjønt at jeg ikke har klart å være produktiv. Det er for varmt, men det er fordi jeg har en fantastisk utsikt over byens tak og ettermiddagssolen blander seg med lyder av mennesker i gågaten nedenfor. Jeg har lagt på meg, men jeg er fremdeles relativt ung og pen, og jeg skal passe på å spise mange croissanter i dette landet før jeg må reise tilbake til grovbrød og sterile grønnsaksdisker. Og sterile mennesker.
Julien fjerner tapet og tror han imiterer norsk når han sier "Skudrun!"og Antoine røyker til alt får et mystisk skjær over seg
Til og med kompisene mine er rare i dag. Bestekompisen min her, Julien, har ikke tid til å spise ferske, hvite kjempeasparges i dag fordi han skal hjelpe Yann å rydde leiligheten sin. Jeg spurte om hva som hadde skjedd, og han svarte at Yann har levd for lenge i rot og dritt, og nå er det på tide å ta seg sammen. Det er Julien som er den fornuftige av oss alle, eller, han prøver i hvert fall av og til, men Yann? Rydde leiligheten? Det hadde jeg virkelig ikke trodd. Yann, som har knust de fleste av stettglassene mine, brent hull i gulvteppet mitt, som går på butikken i morgenkåpe og vikinghatt i plast, som er sin mors eneste, bortskjemte barn og kan to setninger på norsk; ”hvis lyset tar oss” og ”skål, for satan i helvete” (jeg er ikke ansvarlig for den metallmusikkinspirerte delen). Men heller ikke det fikk meg nedstemt. Folk må få lov til å gjøre rare ting. Yann blir sikkert seg selv igjen snart og Julien finner seg nok et nytt prosjekt.
Franskmenn klager hele tiden. De er veldig glade i å være misfornøyde. Nordmenn tror gjerne at de klager mye, men de er ikke de eneste i verden som har det for godt. Franskmenn elsker å hate seg selv fordi de stemte på Sarkozy. I dag kom meldingen om at fiskerne får en hel haug millioner euro fordi drivstoffprisene er for høye. Jeg diskuterte fiskerne med en annen kompis i går, og jeg sa jeg syntes det var sprøtt at de demonstrerte mot for høy oljepris. Lever man i et kapitalistisk samfunn, så må man liksom akseptere det. – Men fiskerne har nå høyere utgifter enn inntekter når de selger fisken sin! protesterte pripne-prektige Antoine. Og siden fiskerne har blokkert havner og drivstofflagre lenge nå, gir regjeringen til slutt etter. Det lønner seg å klage. Jeg tenker... har jeg noen rød tråd? Nei. Bekymrer det meg? Nei. Men det var noe med... ja. Hvis man skal klage, kan man like gjerne være fornøyd mens man gjør det. Kanskje uten videre sammenheng, kanskje ikke, siterer jeg til slutt legendariske Dennis Leary: ”Everything is horrible, boohoo! Really, really, really terrible, boohoo!”
Yann leker tøff med headbanging, bass og metallband
